posted under by susie

Eventyr; Fanden og Futen <3<3Det var en gang en råtass av en fut. Når han hadde vært hos noen og krevd inn skatten, var det både ribbet og rakt etter ham. - Gid fanden hadde den futen, sa folk, - han er en flåer! Og pengene går rett i hans egen lomme. Ja, gid fanden tok ham! En dag kom fanden. - Nå får du bli meg meg, sa han. - Er du den som flyr etter det folk snakker? sa futen, - jeg vet det finnes feitere steik enn meg. Futen snakket vel for seg, og fanden var nok så godlidende den dagen, så tilsist ble de forlikt om å slå følge til den første som noen ba fanden ta. HAM skulle det bli, så fikk futen slippe denne gangen. - Men HJERTELIG må ønsket være, sa fanden. Først kom de forbi en stue der kjerringen sto og kjernet smør mens den vesle grisen hennes sprang rundt og snuste og snøftet der inne. Da kjerringen så det kom fremmedfolk forbi, slapp hun kjernen for å titte etter dem. Grisen satte trynet borti så kjernen veltet, og grisen til å smatte i seg rømmen. - Gid fanden hadde deg! skrek kjerringen. - Ta grisen da, sa futen til fanden. - Tror du det var av hjertet? sa fanden. - Å nei, hun unner ikke meg griseflesket sitt mer enn hun unner deg det. I den neste stua de kom til hadde den vesle ungen gjort ugagn. Kjerringen skjente: - Stygge ungen! Jeg rekker ikke annet enn å tørke og stelle etter deg! Gid fanden hadde deg. - Ta ungen da, sa futen til fanden. - Tror du det er av hjertet at moren banner barnet? sa fanden, og så gikk de videre. Da møtte de to bønder som futen nylig hadde vært hos og krevd skatten av. - Der kommer futen vår, sa den ene. - Gid fanden hadde'n lys levende, den flåeren, sa den andre. - DET var av hjertet, sa fanden, - nå må du komme. Den gangen hjalp verken bønn eller påkallelse.

0 kommentarer